40-årskrise

Den traff meg idag. Eller tanken på den streifet litt iallefall. Jeg har tilbakelagt mitt første av 40 årene. Og jeg merker ingen endringer, hvis man ser bort fra naturlig forfall. Og det blir verre og verre å se bort i fra. Måtte ty til google for å finne ut hva som er "forventet" av meg.

"De kjøper motorsykkel, sportsbil e.l., de skifter kanskje hårfasong/farge og klesstil for å virke mer ungdommelig, og de bytter ofte ut kona med en yngre modell...." var beskrivelser som gikk mye igjen. Motorsykkel/ bil? Nei, samme gamle. Hår? Nja. Luggen flytter seg bakover og fargen går mot grå. Men det setter jeg på konto for forfall. Eller er det forfallet som er krisa? Kona? Har byttet ut yrkesaktiv kvinne med studine! Men er jo egentlig samme gamle kona som har begynt på skole.
En annen kunne fortelle at "I den alderen begynner testosteronet å falle" Nedsatt produksjon av det mannlige kjønnshormonet testosteron kan være årsaken til mangel på seksuell lys. Men er det noen krise? Har ikke vi menn/gutter hørt i alle år at vi har mere lyst? Så kanskje vi nærmer oss nå?
Og så er det de som skal trene. Det begynte med en helt uskyldig joggetur, sa treningsnarkomanen. Spinning, jogging, Birkebeiner på ski, bein og sykkel. Nei, jeg er ikke der heller. Skjønner ikke at det er så stas å gå på ski til Nordpolen. Det er greit at det har vært noen dårlige vintere, men det får være grenser.
Jeg vet at jeg har hvilepuls og maxpuls. Selv om jeg er en av de få i kameratgjengen som ikke har pulsklokke. Løper jeg for fort slår hjertet så fort og hardt at folk kan stå ved siden av meg å telle slagene.
Men så heter det vel ikke 40-årskrise krise lenger. Selvrealisering er ordet.

Så går naturen sin gang, og jeg fortsetter å lure på når jeg begynner å føle meg voksen