Datalagringsdirektivet

På mandag ble det avgjort. Stortinget gikk inn for Datalagringsdirekttivet med 89 mot 80 stemmer. Direktivet som selv Datatilsynet er skeptiske til er en realitet.

Som så ofte før er engasjementet stort. Etter at avgjørelsen er tatt. Foruten de obligatoriske protestgruppene på Facebook, angripes nettsidene til H og Ap. Det har blitt lagt ut lister over alle som stemte for. Mailadresser til alle som stemte for sirkulerer på nett. Og noen av de som stemte for trues, mens andre igjen sender mail til politikere for å fortelle hvor de skal og hvilke nettsider de har tenkt å besøke.
Eneste seriøse protestand jeg har funnet er Stopp Datalagringsdirektivet. De har underskriftkampanjer og mye informasjon samlet på sine sider.

Det mest brukte argumentet for direktivet er fritt gjenfortalt  "Kan vi stoppe en pedofil så er det verdt å overvåke hele befolkningen". Hvis det er den nye holdningen ser jeg frem til nye lover og direktiver:

Sertifikatdirektivet - Ingen har lov til å inneha sertifikat. Vi er alle potensielle fartsovertredere. Og hvem føler ikke trangen til å bryte vikeplikten?
Fyrstikkdirektivet - Alle som kjøper lightere/fyrstikker registreres. Det kan være en pyroman blandt oss
Alkoholdirektivet - Hvor mange har ikke angret på noe de har gjort i fylla? Kan vi unngå en så er det verdt det..

Bli tilhenger

Invitasjonene detter inn i hopetall via Facebook. Bli med i gruppe, join cause og bli tilhenger.

Formålene er mange og mange er gode. Men de trenger ofte mer enn en tilhenger. En typisk tilhenger ( se bildet) henger bare på. Den gjør lite eller ingenting på egenhånd. Og lar andre dra lasset. Før Facebook kom på norsk het det "Become a fan", det kan oversettes med "bli en vifte". Det betegner også mange av medlemmene, de blåser i hva som skjer.
I Kristiansand kommer nye priser i bomstasjonene. Og gruppa kom på Facebook og passerte fort 20 000 medlemmer. Men da de begynte arrangere aksjoner og trengte folk var medlemmene spredd for alle vinder. Som illegale invandrere i en restaurantrazzia.
Veldedighet er blitt for lett. Et tastetrykk er nok, så er samvittigheten lettet igjen. Vi trenger levende mennesker som bryr seg og gjør noe. Ikke bare tasterykk. Slik som Dag Norbø gjør i saken om tiggere i Kristiansand. Han driver ikke noe korstog, som Per Sigurd Sørensen, men deltar i en korsvandring blandt tiggerne i byen. Han joiner ikke bare, han handler også.

Men jeg skjønner Sørensen. Det er vanskelig å komme gjennom Markens om dagen. De som er verst å komme forbi er disse blonde, unge piker med Colgatesmil som plutselig lyser opp 15 cm fra nesa mi; "Heeeeei, har du hørt om Redd Barna?". Det var lettere å kjøpe sigaretter på Ringveien Kiosk som 14-åring enn å komme forbi disse. Det er vel ikke min skyld alene at Ariane må legge seg sulten i kveld også...

Så forresten en sånn tåredryppende reklame om Zuki som må gå 7 mil daglig for å hente vann. Og tenker, burde hun ikke flytte?

Jeg prøver fortsatt samle mot til å hive en tjue-kroning i koppen til den fjonge fruen på benken på torvet. Hun som sitter der med sin Espresso Macchiato Cortado Chai latte fra Lauras.

Bakframsnakking

sgnelkab ekkans å mo ekki reldnah etted, ieN.

Dette er om et nytt ord på vei inn i språket; Framsnakking.
Å framsnakke -"er å snakke positivt om og til mennesker. Dersom man ikke har noe positivt å si, så lar man være å snakke om andre". Det kan bli veldig stille fremover..
Sylfest Lomheim hos Norsk språkråd velsigner ordet. Over 16000 på Facebook er tilhengere. Men må vi ha et nytt ord? Vi har jo allerede et ord som dekker både baktaling og framsnakking, nemlig omtale. Som ganske enkelt er å snakke om noe/noen. Å omtale kan gjøres både positivt og negativt. Skal vi nå bare si det positive, vil ikke det gi et helt feil bilde av enkelte? Skal vi gi ærlighet på båten? Hva med de morsomme historiene om folks negative sider?

For å svare vil jeg sitere Fru Vige, min lærinne fra barneskolen; "Jeg vil ikke ha noe av at du baksnakker meg rett opp i ansiktet". Jeg mener hun tok feil, skal du baktale noen må du også kunne gjøre det rett opp i ansiktet på vedkommende. Jeg trenger ikke et nytt ord for å behandle mennesker med respekt.

For mange år siden var jeg med Helge for å kjøpe taklister til hans første hus. Handlelapp med mål var sirlig skrevet. Og han plukket taklister fra handlelista, mange lister og lange lister. Da han hadde funnet alt han trengte la han listene på saga hos Maxbo og kuttet de i 1,5 meters lengder. De ble så greie å transportere, for de gikk rett ned i bagasjerommet...
Og jeg har baksnakket og ledd mye av ham, men jeg har også snakket til ham og ledd med ham..

Mamma og pappa prøvde lære meg høflighet og respekt, det holder lenge for meg